Verdens største pattedyr

Hvalene er pattedyr. De finnes i alle de store verdenshavene og i de fleste mindre havområdene i verden. Utbredelsen varierer etter art og familie.

Det finnes rundt 80 arter av hval. De er delt i to hovedgrupper: bardehvaler og tannhvaler. Ti arter tilhører bardehvalene og 65-70 tilhører tannhvalene. Hvalene er en del av havets økosystem. De spiser fisk, blekksprut og krill eller andre små krepsdyr.

Hvalens egenskaper
Hvalenes strømlinjede form og deres tykke varmeisolerende spekklag viser at de er tilpasset livet i havet. Som pattedyr opprettholder hvalene konstant kroppstemperatur, og spekklaget er viktig både som varmeisolering og som opplagsnæring.
Hvalenes størrelse varierer. Nisen blir bare 1-2 meter mens vågehval er den minste av bardehvalene og blir opptil 10 meter og kan veie 9 tonn. Blåhvalen som er jordas største nålevende organisme blir opptil 30 meter og veier da bortimot 120 tonn.
Hvalene er intelligente dyr fullt på høyde med pattedyr på land.

Tenner og barder
Tannhvalene har tenner og ernærer seg stort sett av fisk og blekksprut. Bardehvalene har ikke tenner men barder. Det er hornplater, opptil flere hundre, som vokser ned fra overkjeven og står vertikalt tett inn til hverandre. Den ene kanten er flisete og de mange hornplate endene danner da en slags sil som hvalen presser sjøvann gjennom slik at næringen holdes tilbake og føres ned i magen. Slik kan også de store hvalene ernære seg av små planktonorganismer som for eksempel krill og raudåte.

Matvaner
De fleste hvalene har behov for næring som tilsvarer ca. 5% av kroppsvekten hver dag, tilsvarende 400 kg for en blåhval. Flere av bardehvalartene vandrer til de kalde havområdene i Antarktis og Arktis for å spise om sommeren og til varmere havområder for å formere seg om vinteren. Mens de er i kalde farvann lagrer de store mengder energireserver som kan vare resten av året. De fleste hvalartene spiser lite, eller ingenting, når de er utenfor matområdene sine.
Krill er bardehvalenes hovednæringskilde. Den finnes i store mengder spesielt i Sydishavet i områdene rundt Antarktis. Den mest vanlige av krillartene kan bli opp til 8 cm lang og finnes i stim med mer enn 10-15 kg krill per kubikkmeter sjøvann. Etter at antallet hval er blitt drastisk redusert etter forrige århundres hvalfangst er mengden av krill i havet økt. Også fisk inngår i føden til bardehval.

Supersvømmere
Mange av hvalartene er hurtigsvømmere. Seihval kan komme opp i 60 km pr. time på korte strekninger, minke og finnhval opp til 37 km pr. time. Blåhvalen er den mest utholdende og kan holde 28 km/time i flere timer av gangen. Forlemmene, som kalles sveiver, tilsvarer våre armer og brukes som bare som styreredskaper under svømmingen. Fremdriften foretas ved at hele halepartiet beveges opp og ned og med halefinnen som er stilt vannrett.

Blåst
Hvalene puster med lunger og må til overflaten for å trekke luft. Pustehullet er på toppen av hodet og når de store hvalene puster ut dannes en vann- og dampsky som kalles «blåsten» og som er karakteristisk for de enkelte hvalartene. Blåsten er det synlige beviset på at hvalen tømmer lungene gjennom blåsehullet. Etter en rask blåst trekker hvalen luft inn i lungene i litt lengre drag. Tannhvalene har ett enkelt pustehull, mens bardehvalene har et todelt pustehull. Dykking
Når hvalene dykker blir brystkassen trykket sammen uten at ribbeina knekker. Dette sammen med andre tilpasninger for å unngå «dykkersyke», gjør at noen hvaler kan dykke veldig dypt.

Hvalene har mye blod som er rikt på haemoglobin som har den egenskap at det lagrer oksygen. Musklene er rike på et annet oksygenlagrende stoff som kalles myoglobin. Det er dette stoffet som gir hvalkjøttet den mørke fargen. Hvalene kan holde seg under vannet svært lenge. De setter ned hjertefrekvensen når de er neddykket, og sender blodet først og fremst til hjernen. Musklene må klare seg med det oksygenet de har lagret i myoglobinet. Tilbake på overflaten slår hjertet mye raskere, og nytt oksygen blir tatt opp og lagret i blod og muskler.

Lydsignaler og kommunikasjon
Hvalene har veldig dårlig luktesans og de er nærsynte. Synet har antagelig likevel en viss betydning når de er ved overflaten. Hørselen hos hvaler er derimot veldig godt utviklet. De kan oppfatte lyd over et bredt frekvensområde og kan bestemme hvilken retning lyden kommer fra. Hvalene bruker hørselen til å navigere og orientere seg i sjøen. Ikke bare lytter de til lyd i havet, de lager lyd selv også. Hvalene har språk og kommuniserer med andre individer av samme art. Men i tillegg til å kommunisere, bruker de også lyden sin som ”ekkolodd” for å finne mat, og som radar til å navigere. Blåhvalen gir fra seg den kraftigste lyden av noe dyr. I et halvt minutt eller lenger gir den fra seg en lyd på oppimot 190 desibel, i lav frekvens (20 Hz); en lyd som kan bære over flere hundre kilometer i vannet.

Vandringer
Bardehvalene er de hvalartene som vandrer lengst. Gråhvalene som lever på Stillehavskysten av Amerika svømmer 18.000 km tur/retur på sin ferd mellom fødeområdene i sørlige California og beiteområdene utenfor Alaska. Dette er blant de lengste forflytningene av noe pattedyr. Den sydlige knølhvalen dekker så mye som 50 breddegrader (11.000 km) på sin ferd mellom fødested og beiteområde. En knølhval som er født i tropiske farvann om sommeren rundt 20. breddegrad vil forflytte seg om våren til polarområdene rundt 40.-60. breddegrad for å spise. Ikke alle hvalartene har så markerte vandringer. Noen følger isens bevegelser som kan variere fra år til år. De sydlige blå- og finnhvalene livnærer seg i stor grad i den antarktiske sommeren (november-april), men deres fødeområder er ukjente. Seihvalens forflytning er uklar og kan variere fra år til år etter forandringer i miljøet. Brydehvalen forflytter seg nesten ikke i det hel tatt og både føder og spiser i det samme tempererte havområdet. Grunnen til at bardehvalene forflytter seg over slike store områder er uklar. Tidligere antok man at det var for å finne mat i kalde havområder og føde i varme områder. I senere tid har forskere ment å kunne påvise at det heller er for å kunne føde i områder hvor avkommene er trygge for spekkhuggerne. Disse synes å holde seg i de nordlige farvannene og ikke følge forflytningen til bardehvalene sydover.

Fødsel
Hos de fleste artene blir hunnene kjønnsmodne når de er mellom 5 og 10 år. Noen føder en unge hvert år mens hos andre arter kan hunnene ha flere år mellom hver fødsel. Foster og nyfødte hvalunger vokser med voldsom hastighet. Blåhvalfosteret vokser med 100 kg per døgn i tiden før det fødes. Etter fødselen legger ungen på seg 80 kg per dag av morsmelken.

Utarbeidet i samarbeid med Arne Bjørge, Havforskningsinstituttet. (Kilder: kystsone.no Bjørn Bøhle, Havforskningsinstituttet, «Marinøkologisk Veileder»; forskning.no ”Hvalen før hvalfangsten” 2003; imr.no, Havforskningsinstituttet 2003; Encyclopedia of Marine Mammals, 2002.

Forrige artikkelBlåhvalen, verdens største pattedyr Neste artikkelMenneskene og hvalen