Hvalfangsten på Syd Georgia

Den moderne hvalfangsten ved Syd Georgia startet i 1904. Da reiste nordmannen C.A. Larsen til øya på vegne av det argentinske selskapet Compania Argentina de Pesca. Men historien startet et ti-år før.

I 1890-åra sendte både Chr. Christensen og Svend Foyn ekspedisjoner til Antarktis for å undersøke mulighetene for å drive hvalfangst der. Christensen valgte C.A. Larsen til skipper på sitt skip «Jason», og Larsen var også fører av Otto Nordenskjölds «Antarctic» 1901-03. I mai/juni 1902 oppholdt sistnevnte ekspedisjon seg i Grytviken. Larsen kartla det han betegnet som en helt lun og innelukket havn med overflod av ferskt vann. Da han i november 1903 ankom Buenos Aires, kom han i kontakt med ledende forretningsmenn som Pedro Christoffersen og Ernesto Tornquist. De viste interesse for hvalfangstnæringen, og det ble sendt ut en aksjeinnbydelse for dannelse av et hvalfangstselskap som fikk navnet Compañia ArgeNtina de Pesca S.A. Selskapet ble registrert i Buenos Aires og bar argentinsk flagg.

Nesten hele kapitalen var argentinsk, men foretagendet var likevel preget av vestfoldingene. Selskapets første hvalbåt «Fortuna» ble bygd ved Framnæs mek. Værksted, og Larsen bestilte alt utstyret i Sandefjord, likesom også mannskapet i det vesentlige kom derfra. Virksomheter og personer i Sandefjord kom til å tjene betydelige summer på selskapet, og «Grytviken», «Pesca» og «Øya» er fortsatt begrep som svært mange vestfoldinger er fortrolige med.

Etableringen i Grytviken skapte diplomatiske forviklinger som endte med at Storbritannia gjorde krav på Syd Georgia, og britene kom til å regulere fangsten der gjennom tildeling av konsesjoner og fangstlisenser. Det ble tildelt syv konsesjoner i alt. Selskap fra Tønsberg, Sandefjord og Larvik etablerte hver sin landstasjon, likeledes selskap fra Syd Afrika og Skottland. I tillegg hadde Bryde & Dahls Hvalfangerselskap, Sandefjord en konsesjon i Godthul, men der ble aldri bygd landstasjon. I stedet fanget man til et oppankret flytende kokeri.

Fra Syd Georgia ble det drevet hvalfangst i 60 år. Fram til 1912 var det fangst av knølhval som dominerte, men allerede fra 1916 var denne arten av helt underordnet betydning. Flere av selskapene tjente gode penger. Eksempelvis hadde Argentina de Pesca i Grytviken i sesongen 1910-11 en gevinst på 307% av kapitalen, og i løpet av de åtte første sesongene ble det delt ut 243% utbytte til aksjonærene i selskapet samtidig som man avsatte 90% til fond. Krisa i verdensøkonomien rundt 1930 kom imidlertid også til å ramme hvalfangsten. For Syd Georgias del ble resultatet at de fleste stasjonene ble lagt ned. Bare til Grytviken og Leith Harbour (eiet og drevet av det skotske selskapet Christian Salvesen) fortsatte hvalfangsten, mens Strømnes (eiet og drevet av Sandefjord Hvalfangerselskab) fra 1931 av ble benyttet som verksted og slipp.

Etter annen verdenskrig ble imidlertid også fangstvirksomheten i Husvik Harbour (eiet og drevet av Tønsbergs Hvalfangeri) tatt opp igjen. I slutten av 1950-åra forsøkte man seg her bl.a. med produksjon av frossent hvalkjøtt, men storhvalfangsten i Antarktis var da allerede på hell. I begynnelsen av 1960-åra ble både Grytviken og Leith Harbour leid ut til japanske interessenter. Endelig punktum for hvalfangsten ved Syd Georgia ble satt 15. desember 1965, da Leith Harbour ble nedlagt

Forrige artikkelNorsk hvalfangst i Afrika Neste artikkelKirken i Grytviken