Hvalfangernes hustruer og familier

21. mai 2014

Av Hanne Garmel

Hvalfangsthistorien handler ofte om mennene og deres erfaringer, mens hvalfangernes hustruer og familier sjelden eller aldri nevnes. Likevel vet vi at mange pårørende årlig ble berørt av hvalfangernes hjemkomst og avreise. Sandefjord og kommunene rundt var blant de områdene som bidro med mest mannskap til den pelagiske hvalfangsten i Antarktis i perioden fra ca. 1930 til 1968, eksempelvis mønstret det på 2436 hvalfangere fra Sandefjord i sesongen 1938/1939. Mange av disse hadde kone og barn hjemme.

Mange pårørende har møtt opp for å se hvalfangerne vel av gårde fra Sandefjord denne avreisedagen en gang i mellomkrigstiden. Tilsvarende lokket også hvalfangernes hjemkomst et drøyt halvår senere mange til bryggene for å ønske de hjemvendte hvalfangerne velkommen.

Mange pårørende har møtt opp for å se hvalfangerne vel av gårde fra Sandefjord denne avreisedagen en gang i mellomkrigstiden. Tilsvarende lokket også hvalfangernes hjemkomst et drøyt halvår senere mange til bryggene for å ønske de hjemvendte hvalfangerne velkommen.

Hvalfangerhustruene var en variert gruppe kvinner både med tanke på bakgrunn, bosted og økonomiske forhold. Noen bodde på bondegårder, mens andre bodde i byer eller i tettbebygde områder. Hverdagene deres bestod for det meste av husarbeid og omsorg for barn, familie og dyr dersom de bodde på gård. I en tid med færre tekniske hjelpemidler i hjemmene kunne dette være tidkrevende og hardt arbeid. Barnehager var også en sjeldenhet, så fram til barna begynte på skolen var de gjerne hjemme sammen med moren eller øvrig familie.

Hvalfangernes årlige avreise og hjemkomst satte et tydelig preg på hvalfangerfamilienes hverdag. Når hvalfangerne dro ut om høsten, markerte det overgangen til om lag et halvt år hvor kvinnene og familiene måtte klare seg mer eller mindre alene, eller i alle fall med lite kontakt med hvalfangerne. Dette førte blant annet til at kvinnene måtte ta løpende avgjørelser i forhold til barna og husholdet nærmest på egenhånd.

Telegram

Fra 1926 fikk hvalfangerfamiliene mulighet til å kommunisere med hvalfangerne per telegram. Telegrammene kunne overføres direkte til ekspedisjonene mennene var med, men ettersom dette var relativt kostbart, ble de som oftest kun sendt ved spesielle anledninger slik som merke- og høytidsdager. Avsenderen kunne velge mellom standardiserte telegram der ordlyden var fastsatt, eller de kunne selv velge ordlyden for en litt større sum. Bildet viser et juletelegram med fastsatt ordlyd.

I blant kunne det være vemodig å være hvalfangerhustru, og mange kvinner forteller at de savnet ektemannen og det å ha familien samlet. Stort var det derfor for de fleste når hvalfangerne kom hjem om våren for å tilbringe sommermånedene sammen med familien før de atter dro på hvalfangst om høsten.

Forrige artikkelOLJEBYEN SANDEFJORD – ET TILBAKEBLIKK Neste artikkelDet angår også deg - demokrati og mennskerettigheter i Vestfold
Vi trenger din hjelp!

Hei, vil du hjelpe oss til å få bedre hjemmesider? Vi trenger din tilbakemelding! Din identitet vil holdes skjult. Klikk her for å svare!