Fangst og næringsvirksomhet

Cooks rapporter om store mengder pelssel på Syd Georgia førte til fangst allerede fra 1786. For det meste var det amerikanere og briter som drev denne virksomheten som var særlig intensiv i årene 1786-1802, 1814-1823 og 1869-1913.
Av Jan Erik Ringstad
Fram til 1825 er fangsten anslått til ca. 1,2 millioner pelssel, og stammen var nær utryddet. I 1870-åra hadde bestanden tatt seg så pass opp igjen at det for en stakket stund kunne fanges noen hundre dyr. I dag er bestanden større enn på lenge. Strendene koker av ungdyr – enkelte røster har begynt å påpeke faren for et crack i populasjonen.Pelsselene ble stort sett klubbet i hjel. Skinnene ble vasket i saltvann, deretter saltet og pakket i tønner. En mann kunne flå 50 pelssel på en god arbeidsdag. Amerikanske selfangere leverte sine fangster til Canton, hvor det ble lagd filt til vinterklær av pelshårene, mens hudene ble garvet. Engelskmennene leverte til pelsmarkedet i London. Her ble de lange dekkhårene fjernet, så den korte underpelsen som gjorde pelsselskinn spesielt verdifullt, kom fram.

Også elefantselene ble beskattet av 1800-tallets selfangerne som utvant selolje av spekket. Kokingen foregikk i store jerngryter. Oljen ble blant annet benyttet til belysning og smøring, samt ved bearbeiding av lær og skinn.

1800-tallets hvalfangst – opptakt til Sydhavsfangsten
Meldingene om særdeles store mengder hval førte i første omgang ikke til tilsvarende interesse for hvalfangst. George Forster, en vitenskapsmann som fulgte Cook på hans første jordomseiling, spådde i 1775 at hvis Nordishavet en gang ble tomt for hval, kunne hvalfangerne fange så mange de ønsket i Sydishavet. Spådommen ble 40 år senere latterliggjort som absurd: Ingen ville finne på noe så sinnsvakt som å drive hvalfangst så fjernt fra de hjemlige kyster.

Da oppdageren James Clark Ross i 1843 passerte Kerguelen lengst sør i det Indiske hav, skal det imidlertid ha ligget 5-600 hvalfangere på fangst i havet omkring øygruppen. Og etter å ha trengt gjennom pakkisbeltet ned til det havet som senere skulle komme til å bære hans navn, Rosshavet, berettet han om muligheter for lønnsom hvalfangst der. Han hjalp samme år det berømte hvalfangstfirmaet Enderby i London med å få konsesjon av den engelske regjering på hvalfangst fra Aucklandøyene sydvest for New Zealand. Fangstresultatet ble imidlertid magert.

Store mengder hval
I farvannene rundt New Zealand opererte europeiske hvalfangstskuter senest i 1792, men første i juni 1873 gikk skuta «Sarah Pile» som den første hvalfangeren ut fra Otago, den sørligste provinsen på New Zealand. Etter fire måneder vendte den tilbake med bare fire hval, men rapporterte om store mengder blå- og finnhval. Samtidig meldte tyskeren Eduard Dallmann om store mengder finnhval mellom Graham Land og Syd Shetland, mens forsøk på selfangst på Syd Georgia viste seg nytteløst – bestanden var helt utryddet.

Agitasjon for hvalfangst i sør
Disse og andre observasjoner ledet David og John Gray i den gamle skotske hvalfangstbyen Peterhead til å planlegge et selskap for hvalfangst i sør. I 1874 utga de brosjyren «Report on new Whaling Grounds in the Southern Seas», et propagandaskrift «For Private Circulation» som presenterte lukrative kalkyler for fangst av retthval. Kommandør Christen Christensen som var vel kjent for å ha bygd en rekke gode sel- og bottlenosefangere, mottok et eksemplar av brosjyren i 1892. Sammen med australske interesser førte agitasjonen til utrustning av flere ekspedisjoner i 1890-åra: Robert Kinnes fra Dundee, Skottland, Chr. Christensen Sandefjord med to «Jason»-ekspedisjoner og Svend Foyn, Tønsberg med «Antarctic».
Det var med andre ord mange som etter hvert innså at Forster hadde rett i sin spådom fra 1775 om at hvalfangstens fremtid lå i Antarktis. Beslutningen om å vende seg mot sør kom slett ikke over natta. I flere år hadde det vært fokus på verdiene der nede, men i 1890-åra må sydhavseventyret ha fortonet seg særlig interessant idet prisene på hvalolje falt, mens prisen på retthvalbarder steg. Og retthval fantes etter sigende i stort antall sør for Falkland.

De to «Jason»-ekspedisjonene 1892-94
Det var i denne situasjonen Chr. Christensen valgte å sende en av sine mest solide skuter, selfangeren «Jason» sørover i 1892-93 og 1893-94. Til skipper valgte Christensen C.A. Larsen som allerede hadde gjort seg bemerket innen ishavsfangsten. Fire bedrifter markerer høydepunktene i C.A. Larsens karriere: Han førte «Jason» i 1892-94, han førte «Antarctic» på Nordenskjölds ekspedisjon til Antarktis 1901-03, han startet hvalfangsten fra Syd Georgia i 1904, og han åpnet Rosshavet for hvalfangst i 1923.

Målet med «Jason»-ferden var retthvalfangst, alternativt sel, helst den verdifulle pelsselen. De fant ingen retthval, men så flokker på opp til 20 blåhval samt flere hundre finnhval og knøl – uten å ha redskap til å kunne fange dem. Med en fangst på 6.335 selskinn og 2 bottlenose påførte «Jason» selskapet et betydelig tap. Neste sesong gikk Jason sørover eksplisitt for å fange sel, fortsatt med dårlig resultat. Fire ekspedisjoner – skotske og norske – fanget i Sydishavet 1892-95 til sammen kun en eneste retthval. Hvalfangst i sør kunne altså ikke baseres på retthval – og utstyret måtte være deretter.

C.A. Larsen forliser
I 1895 ble det så vidt balanse i Oceanas regnskaper, men selskapet ble likevel etter hvert avviklet. Det hadde kostet mange penger å bli klar over de enorme mulighetene til fortjeneste som lå i Sydishavet. Larsen ble nå hvalfangstbestyrer i Finnmark til han i 1901 tok imot Otto Nordenskjölds tilbud om å føre hans «Antarctic»-ekspedisjon til Antarktis. 12. februar 1903 ble «Antarctic» knust av isen og gikk ned. Mannskapet berget seg, og kom etter hvert til Buenos Aires. Der ivret Larsen for å starte moderne hvalfangst i Sydishavet.

Den moderne hvalfangsten
De tidligste forsøkene i sør hadde ikke tatt inn over seg den moderne fangstformen som var utviklet av Svend Foyn fra midten av 1860-åra. Sentralt i Foyns fangstsystem sto granatharpunen, som fanget og drepte i én operasjon. Harpunen ble avfyrt med kanon fra et dampskip, og alt utstyr hadde grove dimensjoner, myntet på fangst av de store finnhvalartene. Heri skiller den moderne hvalfangst seg grunnleggende fra den eldre, som vesentlig var basert på retthval og spermhval. I motsetning til de langsomme retthvalene som fløt etter avliving, var finnhvalene raske, og de sank. Men retthvalbestanden var allerede overbeskattet, og selv om det fortsatt fantes store mengder spermhval, var det bare vellykket fangst av de kraftige finnhvalene som kunne gi tilstrekkelig ressursgrunnlag for videre investering i hvalfangst.

Foyn fikk ti års monopol på fangstsystemet sitt, men en lang rekke konkurrenter pustet ham snart i nakken. Innen kort tid var over 20 landstasjoner etablert på Finnmarkskysten. Ved Foyns død i 1894 ble boet hans gjort opp med en formue på 4 millioner kroner. Da var hvalbestanden i nord allerede var på retur, og etter bare 40 år var Finnmarksfeltet tomt. I 1904 ble hvalen fredet i våre tre nordligste fylker med virkning fra 1905.

Slik var altså situasjonen da C.A. Larsen kastet sine øyne på Syd Georgia i 1903. Men nå var det ikke lenger retthvalene, men Foyns moderne fangstsystem for jakt på de store finnhvalartene som sto i fokus.

Det flytende kokeriet – alternativet til landstasjonen
Selv om man både innen eldre hvalfangst så vel som under Finnmarksfangsten hadde drevet opparbeiding og produksjon om bord i skip, hører utviklingen av det flytende kokeriet 1900-tallet til. I januar 1903 etablerte Chr. Christensen
Aktieselskabet Ørnen, det første norske hvalfangstselskap som uttrykkelig ble startet for eventuelt innkjøp av et dampskip for innredning til kokeri, og utviklingen av det moderne flytende kokeri tilskrives med rette Christensens innsats gjennom A/S Ørnen. Etter et par års forsøk ved Spitsbergen sendte han i 1905 «Admiralen» som det første moderne flytende kokeri til Antarktis.
«Admiralen» hadde en kokekapasitet på 120 fat olje pr. døgn.

Til sesongen 1909-10 anskaffet imidlertid Christensen to nye flytende kokerier som han lot utstyre med faste tanker, et system han tok patent på i 1910. Samtidig fikk han også patent på å flytte kokene under dekk. Gjennom disse to patenter regner man gjerne de grunnleggende prinsipper for det flytende kokeri for fastlagt. Installering av faste tanker i kokerier og transportskip falt i første omgang dyrt, og medførte dessuten at så vel landstasjoner som lastemottak måtte investere i oljetanker og pumpeanlegg. De mest dominerende byggverkene på øya er nettopp tankene. Med Pesca og Ørnen hadde Larsen og Christensen overført de to prinsippene – landstasjonen og det flytende kokeriet – til Antarktis.

Verdensfangsten
Perioden 1905-25 kalles gjerne «Verdensfangsten». I realiteten overlappet den Finnmarksfangsten med flere år idet en rekke nye felt i nord var tatt i bruk allerede fra 1880-åra av. Hvalfangstens omfang og betydning utenfor Antarktis kan imidlertid ikke på noen måte sammenlignes med det som skjedde der. Inntil den pelagiske fangsten begynte rundt 1925 foregikk virksomheten i sør i det vesentlige i den såkalte Falklandssektoren, især rundt Syd Georgia og Syd Shetland. Førstnevnte var et senter for landstasjonsfangst, sistnevnte for flytende, landbaserte kokerier som «flenset utabords», mens hvalen fløt i sjøen. Det store behovet for ferskvann var medvirkende til at den første generasjonen flytende kokerier måtte ligge nær land hvorfra vannbeholdningen kunne suppleres.

De første årene sto Syd Georgia med sine landstasjoner for det meste av fangsten i Antarktis, og det var ingen tvil om at stasjonene tjente penger. Sesongen 1910-11 hadde Grytviken en gevinst på 307% av kapitalen, og i løpet av de åtte første sesongene ble det delt ut 243% utbytte til aksjonærene og satt av 90% til fond.

I forhold til landstasjonene slet de flytende kokeriene med kortere sesong og lavere oljeutkok pr. hval. Fram til 1925 hadde 10 selskap på Syd Georgia produsert neste 1,5 ganger så mye olje som 13-14 selskap ved Syd Shetland. Utviklingen gikk likevel i kokerienes favør. Innen 1931 var de fleste landstasjonene på Syd Georgia nedlagt, mens kokeriene løsrev seg fra land og fanget pelagisk, på det åpne hav.

Pelagisk hvalfangst – på det frie hav
I 1925 ble for første gang et flytende kokeri utstyrt med opphalingsslipp, slik at hvalen kunne trekkes opp på dekk. Opphalingsslippen og utvidet kapasitet til å produsere ferskvann om bord var de viktigste forutsetningene for pelagisk fangst. At mange fangstlisenser var i ferd med å løpe ut i slutten av 1920-åra medvirket til at eldre kokerier ble ombygd etter det nye prinsippet. Samtidig ble det vanligere å spesialbygge kokerier, som f.eks. «Kosmos». Mens fangsten ved Syd Georgia nå avtok og holdt seg stabilt lav og Syd Shetland-feltet ble oppgitt, skjøt den pelagiske fangsten i været. Fram til 1968 ble det fanget over en million hval pelagisk i Antarktis mens landstasjonene og de landbaserte kokeriene i sør fanget godt under 270.000 hval i hele perioden fra 1904 til 1968

Forrige artikkelVikingskipskopien Gaia Neste artikkelOm museet